Utgitt i Norsk Kirkemusikk liv (February 2001), 4-12
Faktum er imidlertid at vi opplever en helt annen bemanningskrise: vi har ikke nok organister til å fylle de eksisterende stillinger. Til tross for at antallet utenlandske organister er tidoblet de siste 10 årene, opplever vi et stadig økende problem med å fylle stillinger, mens flere og flere stillinger blir "midlertidig" besatt av ukvalifiserte organister. På kort sikt kan denne situasjonen komme enkelte kantorer tilgode ved å øke handlekraften i forhold til lønn og arbeidsmiljøet, men på lengre sikt vil dette svekke hele kirkemusikktjenesten ved å gjøre den til lett bytte for sparetiltak ("naboprestegjeldet har ikke hatt kantor i årevis: vi også kan klare oss uten"). Når en kantorstilling først har vært borte et par år er det langt vanskeligere å rydde plass på budsjettet for å opprette den igjen.
Rekruttering er dermed en sak som angår oss alle. Har vi noen tro på det arbeidet som vi gjør, bør vi ta dette på alvor.
Når vi nå står overfor en noen kaotisk og uoversiktelig situasjon i forhold til rekruttering og utdanning, er det viktig at vi skaffer oss en helhetlig forståelse av "ønskesituasjonen". Det er tre spørsmål som vi må besvare:
For å trekke noen fornuftige konklusjoner må vi nok begynne med målet: hva skal en kantor eller en organist være?
Tanken om at kantoren er et "møbel" slik som orgelet - et kilde til musikk som helst plasseres ute av veien bak i kirken - er mer utbredt enn vi ønsker å innrømme. For eksempel, har jeg i en annen sammenheng påpekt at først Norsk Salmebok og så Salmer 97 utstyrer organisten kun med noter til salmene - som om det ikke var nødvendig å ta løpende hensyn til teksten eller innholdet i salmene. Når kirkemusikktjenesten med ny kirkelov har fått et nærmere forhold med fellesrådets daglig leder, opplever vi en utbredt frustrasjon blant kirkemusikere over den manglende forståelse vedkommende ofte har for kantorens egentlige egenskaper og funksjon.
På den andre siden påpekes kantorens pedagogisk-diakonal rolle, som belyses både gjennom korarbeid (særlig barnekorets rolle i dåpsopplæring), konfirmantarbeid og formidling av kirkemusikalske verdier i menigheten - elementer som profileres i Tjenesteordningen/ordning for vigsling av kantor. Kantorens viktig funksjon som kulturformidler har også stått i fokus i den siste. Kantoren er ingen ren kulturarbeider, men kultur - kunst og musikk - har tre viktige funksjoner i kirkens liv:
Skal vi forstå kantortjenesten i all sin bredde, har dette flere konsekvenser:
Skal "Organist" defineres som en annen stilling enn "Kantor" må vi virkelig ta tak i hva stillingen går ut på, og hvilke kvalifikasjoner som er forventet. Dagens situasjon, der de som pga.. manglende utdanning ikke kan tilsettes som "kantor" dermed skal tilsettes som "organist", er ikke holdbar. En "organist" defineres kun som en "underkvalifisert kantor". Organistbegrepet er også unyansert: i og med at det defineres kun etter mangel på et kvalifikasjonsnivå, blir en organist med fullført 3-årig kirkemusikkutdanning og en livstids erfaring i kirkens tjeneste betraktet på samme måten som en som fullstendig mangler både kvalifikasjoner og erfaring. Dette gir ingen grunnlag for studium og undervisning - og ingen grunn til å foreta seg en kortere utdanning som likevel kunne være svært verdifull.
For å avklare dette, må "organist"-stillingen få:
For å se dette i praksis trenger vi ikke å se lengre enn til Danmark og Sverige (se oversikten over "Kirkemusikkutdanning i Danmark og Sverige" i dette nummer av NKM). I Sverige har "kantor" (som er det lavere stillinsgnivået) egen 2-årig utdanning i motsetning til organistens 4-årig utdanning. I Danmark, har "PO organister" ("preliminær organisteksamen") og "DOCS organister" (med diplom) separate definisjoner, tjenesteordninger og kvalifikasjonskrav. De som hverken har "PO" eller "DOCS" kvalifikasjoner utgjør en tredje gruppe - "Honorarlønnede".
Når vigsling er påbudt for en kantor men ikke for en organist, er det ikke utenkelig at en musiker med "kantorkvalifikasjoner" kunne ønske tilsetting som organist på grunn av et ønske om ikke å bli vigslet. Tenker vi slik, blir "organist"-definisjonen noe helt annen enn "mangel på kvalifikasjoner". Man må da spørre: ønsker vi organister? Tross den nye regelendring som åpner for tilsetting av organist ved første utlysning, er hovedprinsippet fremdeles at alle stillinger fortrinnsvis skal tilsettes med kantorer: en organisttilsetting er "siste utvei" når den ideelle ikke kan oppnås. Hvis "organist" har en annen definisjon enn kantor", kan det da være situasjoner der det er ønskelig å tilsette en organist, f.eks. i et prestegjeld med to kirkemusikestillinger der den første allerede er besatt av en kantor? En slik tanke, som strider mot tidligere fokusering på cand.mag-kravet, reflekterer også situasjonen bl.a. i Danmark der enkelte stillinger er forhåndsdefinerte som "PO stillinger" og enkelte som "DOCS stillinger". Dette er en vei med mange farer, som i verste fall kan føre til en fattig kirkemusikk i distriktene og overvekt av "profesjonell" kirkemusikk i byene, men problemstillingen må utredes.
Når vi forsøker å beskrive arbeidsoppgavene til kantor og organist er det flere instanser som bør uttale seg.
Ofte hører vi at kirkemusikerne mangler kontakt med menighetene. Det er en forutsetning at kantor eller organist må kunne fange opp menighetens tradisjoner og standpunkt. Ingen tjener på at en kirkemusiker kommer til sitt nye arbeidssted med "ferdige løsninger" om hvordan salmer skal synges og i hvilke tempo, hvis dette resulterer i direkte kollisjon med menigheten. Kantoren må imidlertid også kunne ha tanker om et ideal for hvordan menigheten bør synge, og en langsiktig strategi for å forbedre menighetssangen.
Her kommer vi kanskje til kjernen i kantordefinisjonen - den tverrfaglige kompetansen til å håndtere brytningen mellom dagens realitet i menigheten (diakonal) og den gode visjonen for kirkemusikk (musikkfaglig), samt å sette menigheten i stand til å få velsignelse fra den ideelle kirkemusikken (pedagogisk).
Hvis dette arbeidet - menighetsarbeid om musikken - tilhører den vigslede kantor, kan vi kanskje definere organistens arbeid med utgangspunkt i ren musikkfremføring. På denne måten innskrenker vi arbeidsfeltet til organisten uten å senke kvalitetskravet - noe som løser en rekke problemer mht. stillingsdefinisjonen og utdanning.
En slik fordeling har solide røtter i norsk kirkehistorie. Fra Reformasjonstiden og helt frem til mellomkrigsårene ble Kirkesangeren eller Kantoren regnet som "geistlige tjenestemann" i motsetning til organisten, som var blant de øvrige kirkelige medarbeidere.
Uten å utelukke andre, er det naturlig å rekruttere særlig blant ungdom som allerede er interessert i:
Et annet kilde til utdannede kantorer finner vi i utlandet. De siste 10 årene har mange sogn tilsatt kantorer fra andre land; særlig Storbritannia men også bl.a. Tyskland, Russland og Øst-Europa. Denne gruppen tilføyer en spesiell kompetanse - et nært kjennskap til andre kirkelige tradisjoner og ofte en meget sterk generell musikkutdanning. Det er ingen tvil på at disse organister beriker hele den norske kirken. Enkelte menigheter opplever likevel både kommunikasjonsproblemer og en mangel på forståelse for norske forhold, tradisjon og kirkelig praksis. Dette fører til spørsmål om tilleggsutdanning bør påkreves før eventuell kantorvigsling. Behovet er selvsagt ikke for utdanning i musikk eller i orgelspill, men i Den norske kirkes praksis, liturgi og forhold. Spørsmålene er:
Ikke alle ønsker eller er egnet for kantorkompetanse: det er viktig også å ha en relevant utdanning som forsterker og forhøyer organistkompetanse.
Oversatt til denne sammenheng, må potensielle kirkemusikere både få informasjon om og en positiv instilling overfor kirkemusikkyrket, fulgt opp med en direkte invitasjon: "har du vurdert å bli kirkemusiker ...?" Var ikke det akkurat slik de fleste av oss begynte?
Hvem har ansvar for å invitere personer til å tenke på kirkemusikktjenesten? Hvem er kvalifisert til å bedømme egenhet? Hvem er kvalifisert til å vise vedkommende hvordan å bruke orglet? Svaret til alle disse spørsmål er klart: det er stedets kantor/organist. Hvis ikke den lokale kirkemusikeren gjør dette, da vil ingen annen gjøre det. Det er ingen tilfeldighet at enkelte prestegjeld fostrer frem organister på rekke og rad, mens andre rekrutterer ingen. Dette må være en sterk utfordring til alle landets organister og kantorer.
Videre, har både kirkemusikeren og menighetsrådet et ansvar for å gjøre tilgjengelig et orgel i en noenlunde oppvarmet kirke til øving. Hvis øvingsinstrumentet virker utilgjengelig, mister den nyrekrutterte organist-spire snart interesse. Muligheten til "øvelseskjøring" er også viktig: menigheten må tåle en litt ustø hånd på rattet iblant for at den nye organist-eleven kan selv oppleve hvordan det er å spille orgel til menighetssang. Det er også mulig å velge en "organ scholar" - en ungdom som mot en liten stipend følger kantoren i gudstjenestearbeidet og spiller litt her og der. Dette er gjort på en større måte i Bodø domkirke, der en ungdom som skal søke om kirkemusikkutdanning fungerer som "ettåring" med formelle ansvar og plikter i domkirkens musikkliv.
Hvis kantor/organist skal drive rekruttering og undervisning som en naturlig del av sin virksomhet (noe som er helt naturlig), da må dette legges inn i tidsberegningen for stillingen, og eventuelle utgifter må dekkes over budsjettet. Dette er altså et kjernearbeid som bør drives innen formelle rammer i kantor/organiststillingen. Undervisning kan også kobles opp mot den lokale musikk- eller kulturskolen (selv om musikkskoleundervisning ikke normalt inngår i den aktuelle kantorstillingen). Dette er en kobling som vi bør benytte i langt større grad.
Rekruttering er en prosess, ikke en gjerning. Vekker vi interessen hos en ungdom, må denne interessen tas være på: ungdommen må undervises og hjelpes til å finne en høvelig utdanning. Etter utdanningen, må den nye kantor få hjelp til å etablere seg i en stilling, og deretter må få støtte og råd i virksomheten - en viktig funksjon for en kirkemusikkonsulent på bispedømmeplan.
Her finnes det mange spørsmål, men av hensyn til plass må vi her begrense oss til ett hovedspørsmål: hvilke kurstilbud trenger vi?
I tillegg til Tromsøs "Basisutdanning", er det en del utviklingsarbeid i gang andre steder i landet, bl.a. i Vestfold og Hamar. Dette ble forsøkt også i Borg (se "Kirkemusikktjenesten, Kirkemusikkonsulenter og Kirkemusikalske Utvalg" i dette nr. av NKM)
Organister med en eventuell 2-årig utdannelse har et helt annet behov, og her trenger vi et modul-basert undervisningssystem som klarer å fange opp faktisk kompetanse og utstyre studenten ordentlig til kantortjenesten. Norges Musikkhøgskole utreder modul-baserte undervisningsstrukturer men det finnes f.t. ingen høvelig tilbud i Norge for denne gruppen.
Dagens utdanningstilbud gjenspeiler imidlertid ikke denne spennvidden. Som tidligere påpekt, er det en slående likhet mellom tilbudet i de ulike institusjonene. Det er viktig at alle kantorer lærer om den fineste kirkemusikk og hvordan den skal fremføres - noe som forutsetter profesjonelle kor og gode instrumenter. Det er imidlertid vanskeligere å lære studenter hvordan å håndtere de mer "normale" daglige utfordringer som blir gjeldende i mindre menigheter.
Et annet spørsmål gjelder yrkesvalg. Mange studenter velger kirkemusikklinjen primært p.g.a. ønske om å studere orgelet som instrument. Kallet til vigslet kantorarbeid utvikles i løpet av studiet. Det vil både hjelpe rekruttering og samtidig gi et reelt alternativ til de studenter som ikke ønsker arbeid i kirken om kirkemusikkstudiet kunne først ta grunnleggende musikkfaglige emner og orgelspill, for så å fokusere sterkere på det kirkelige arbeidet i de to siste årene. På denne måten kunne studenter ta et valg midt i kurset - enten å ta hovedvekt i kirkemusikk eller i utøvende spill. F.eks., den nye 3/4-årige orgelstudie på Høgskolen i Tromsø består av to år med enten "utøvende orgelstudium" eller "praktisk-pedagogisk orgelstudium", og deretter kan studentene velge mellom ytterlige to år med hovedvekt i kirkemusikk (i samarbeid med Kirkelig utdanningssenter i nord) eller ett siste år med hovedvekt i utøvende orgelspill. Dette er et banebrytende konsept som man håper vil bidra til en økt rekruttering.
Fjernundervisning blir en viktig satsingsområde i årene fremover.
Hver av oss har et individuelt ansvar for rekruttering, og vi bør tenke om det er noe mer vi kunne gjøre i denne forbindelse.
Det nytter imidlertid ikke for enkelte grupper å ta tak i deler av problemstillingen hver for seg. Kirkerådet, KA, NKOF, kirkemusikkonsulentene og utdanningsinstitusjonene må komme sammen og gjøre en ordentlig situasjonsutredelse, slik at vi kan begynne å arbeide med en samordnet strategi. Hvem tar initiativet?